Store problemer + små løsninger = sant

Vi mennesker liker å endre på ting. Hele tiden. Vi kaller det forbedringer. Vi observerer en tilstand som vi ikke liker, og så forsøker vi å påvirke noe slik at tilstanden forbedres. Det er dette alle jobber med: Forbedring.

Professor i filosofi, Einar Duenger Bøhn, mener at det er selve meningen med livet, å forbedre ting. Men det er en annen sak.

Og noen mener at de forbedrer ting, mens andre synes det blir verre. Poenget er at ett eller flere individer anser en tilstand som ikke god nok, og prøver så å endre på det. Hva som er et problem kan være subjektivt.

Heretter kaller jeg disse uønskede tilstandene for problemer.

Det finnes store problemer og små problemer. Mange synes kanskje det er morsommere å jobbe med å løse små problemer, fordi da kan du ofte se effekten av det du gjør raskere.

Et eksempel på et lite problem er at folk kaster fra seg søppel langs veiene i en park. Løsningen kan være åpenbar: Å sette ut flere søppelbøtter på strategiske steder. Det kan være den ene løsningen som setter et plaster på såret. Et problem på et enda lavere nivå kan være brødsmuler på kjøkkengulvet. En kost eller støvsuger er alt du trenger og problemet er løst, iallfall for en stund.

I den andre enden av skalaen har vi de store greiene som du kanskje grøsser av å tenke på: Global oppvarming, covid-19-pandemien, plast i havet, fortrenging av vill natur og overbefolkning. Lista er lang.

Mange bekker små gjør en stor å

Menneskeskapte store problemer blir som regel til over lang tid. Tenk på den industrielle revolusjon og dens tilnytning til klimautfordringene vi står oppi. Det er mange små ting som baller på seg. Dette er snøballeffekten.

Men disse store problemene er løsbare! Det er bare det at når et problem har vokst seg for stort, så må du spise elefanten bit for bit. Det kan ta like lang tid å løse et stort problem som problemet brukte på å vokse seg stort.

Det er ingen enkel løsning på de store problemene, og det er ikke bare én løsning. Det er sant at mange bekker små gjør en stor å.

«Outcomes over output»

For en stund siden leste jeg en bok som jeg likte godt. Den heter «Outcomes over output» og er skrevet av Joshua Seiden. Kort fortalt handler boka om å fokusere på utfallet av det du gjør fremfor det du gjør. Å gå fra å være oppgave-orientert til å være verdiorientert. Det er for øvrig et interessant tankesett du kan implementere i alle aspekter ved ditt liv.

I boka ble jeg kjent med en modell som setter ressurser, aktiviteter, løsninger, utfall og virkning i system. «Virkning» er det store du skal oppnå, det langsiktige og hårete målet.

Modellen ser slik ut, og går hånd i hånd med smidig utvikling:

Sagt i et avsnitt:

Vi har noen ressurser (mennesker, penger og materialer og andre ting vi trenger), som igangsetter en rekke aktiviteter, som igjen fører til en løsning (for eksempel et fysisk eller digitalt produkt). Løsningen genererer et utfall — en endring i atferd hos mennesker. Utfallet igjen blir en bidragsyter til å nå et større mål. Målet kaller vi virkning.

Utfall er den viktigste! Utfall er en målbar endring i atferd hos mennesker som gir positiv virkning (på det store du ønsker å oppnå).

Jeg har lekt med denne modellen i kontekst av store problemer. Det er ofte slik at du må bruke alt du har av tilgjengelige midler for å prøve å forbedre situasjonen, og du vet ikke alltid hva som vil fungere i en verden som synes å bli mer og mer komplisert. Det er rett og slett mer støy.

Hvis du pøser på med så mange midler du kan vil du se at du oppnår virkningen du er ute etter. Du vil kanskje ikke se en kausalitet mellom det du gjorde og forandringen, men når du ser forandringen skje er ofte korrelasjonen god nok.

Eksempel 1: Covid-19-pandemien

Covid-19 er et problem som vil bli husket. Verdens land har nå et mål om å få bukt med covid-19. Vi er lei alle som én.

Skikkelig store problemer har som sagt ikke én løsning. La oss sette pandemien inn i Seidens modell, og jeg forenkler kraftig i mangel på tid, alle opplysninger og fakta. Du vil nok forstå poenget likevel:

Det er nesten umulig å påvise en helt tydelig sammenheng mellom løsningene (kolonne 3) og virkningen (kolonne 5) de skal gi til sammen. Men likevel ser vi at smittetallene går ned når tiltakene «står på som verst». Slipper regjeringen opp øker smitten.

Tiltakene må være koordinerte. Hvis utfallene opptrer i rykk og napp er det en fare for at du ikke vil se den ønskede virkningen. Uttrykket «mange bekker små gjør en stor å» stemmer, men også her er det et poeng at bekkene renner samtidig og møtes i samme elv.

Eksempel 2: Global oppvarming

Alle problemers mor. La oss sette dette inn i modellen. Vi holder oss på et Norge-nivå for ordens skyld. Igjen, så er alt i 1–4 kolonne tenkte eksempler på hva som kan hjelpe, men det er nok hold i de fleste av dem. Noen av dem er allerede igangsatt. Det du finner i cellene er kraftig forenklet.

Pøs på med de midlene du har så skal du se at fjellet flytter seg. Men husk at tiltakene må være koordinerte! Hvis utfallene opptrer i rykk og napp er det en fare for at du ikke vil se den ønskede virkningen.

Sluttord

Jeg håper du likte artikkelen og at du kanskje begynner å se eget arbeid på samme måte. Det er ikke noe galt i å ha store hårete mål som til syvende og sist kanskje ikke er så lette å måle. Men så lenge du har tålmodighet, velger å jobbe med de riktige tingene, prøver ut disse og måler effekten underveis, tror jeg at du er på riktig vei.